Historisk hunderedning i Kina

Da Astrid kikker på telefonen sin kommer beskjeden. De har nettopp fått ferten av en lastebil som i over 10 dager har samlet opp hunder og beveget seg fra den nordlige delen av Kina mot hundekjøttfestivalen i Yulin.
Beskjeden blir starten på den største redningen av hunder i hele Kinas historie. Lastebilen har stoppet underveis i mindre byer, hvor kriminelle bander som stjeler hunder og katter, har lastet dem opp på kjøretøyet og sendt dem til slakting. Men nå har et nettverk av dyrevenner altså funnet hvor lastebilen befinner seg.
"Det er jo helt vilt at de stjeler kjæledyr. Dyr som allerede har et godt hjem. At de kan få seg selv til å gjøre det, det forstår jeg rett og slett ikke," sier Astrid med dirrende stemme.
Sammen med andre frivillige forsøker Astrid å redde hundene fra en forferdelig skjebne. Det er fire år siden hun forlot Nordjylland i Danmark og reiste ut i verden som lærer. Hun har siden arbeidet i Kina hvor hun er aktiv hos Animas partnerorganisation, Animal Action Guangzhou.
Selv om mange kinesere i dag fordømmer hundekjøtt, er det fremdeles noen som fortsetter å spise hunder. Hundetransportene foregår helt åpenlyst. Lastebilene er sjeldent dekket til, så alle kan se hva de kjører med. Noen tar bilder av bilskiltene som så legges ut på sosiale medier. Denne gang kom det 400 frivillige for å stoppe transporten.

Må ikke hjelpe
"Vi dro direkte bort da vi fikk beskjed om hvor lastebilen var. Men de første 12 timene fikk vi ikke engang lov til å gi hundene vann. Vi kunne høre hvordan de skrek. Etter mange forhandlinger fikk vi endelig lov, men for mange av hundene var det allerede for sent. Dyrene blir bare stappet inn i hønsebur med to eller tre hunder i hvert. Mange av de levende hundene ender med å bli fanget i bur med andre hunder som allerede er døde. Hundene var fullstendig skrekkslagne og stressede," forteller Astrid.
Noen ganger hjelper politiet og andre ganger ikke. Men etter mange forhandlinger kunne politiet se at de ble nødt til å trå til i dette tilfellet. I Kina kreves det en skriftlig tillatelse til å transportere dyr. Føreren av lastebilen hadde kun papirer på én hund ut av de 1300. Så det var altså grunnen til at det lyktes å redde dem.
"Lastebilsjåførene er likegyldige til om hundene dør. For dem er det fremdeles kjøtt. Jeg tror at de tenker at hvis hunden ikke har vært død særlig lenge, så kan den godt brukes likevel," forklarer Astrid.
Redningen begynner
"Forestill deg 1300 hunder på en slik lastebil. Det er bare lag på lag. Når man skal ha dem ut så er det bare å starte fra en ende. Vi lagde en lang kjede, hvor noen rakte hundene langsomt ned, og så i slutten av kjeden ble de lokket ut av burene og fikk mat og vann.
Astrid var der 48 timer i strekk og sov kun 2 timer. Det var bare bur så langt øye kunne se. De lagde et eget område for de hundene som var syke og skulle behandles.
Det er umulig å forstå omfanget av det uten å være der selv. Noen av hundene bjeffer hele tiden. Andre nærmest hyler fordi de har vært innesperret i flere uker. Det er fullstendig forferdelig å være vitne til," forteller Astrid.
Men selv om en lastebil blir stoppet og dyrene reddet, gir hundemafiaen ikke opp så lett.

"Hundekjøttindustrien ansetter folk til å gjøre det vanskelig for oss. Innen jeg ankom hadde de hatt noen folk ute for å demonstrere mot oss. De var også direkte voldelige overfor de kinesiske aktivistene. De slo og ropte dem inn i øret når noen prøvde å hjelpe hundene. De kommer kun etter mørket har inntruffet for å skape trøbbel. De er ute etter å gjøre oss redde og få oss til å forlate hundene sånn at de kan ta dem igjen og kjøre dem til slakting," sier Astrid.
De stjålne dyrene
Mange av dyrene i burene er kjæledyr som har blitt stjålet. De har halsbånd på og logrer av glede når mennesker nærmer seg dem. Hundene har blitt stjålet fra landsbyer, og bandenes metoder er nådeløse.
"Du kan være ute for å gå en tur med din hund uten bånd, og så tar de den. Hvis den er i bånd, så kan du bli truet med en kniv eller pistol," forklarer Astrid.
Fordi bandene er så farlige, tør mange ikke å kreve hunden sin tilbake, selv hvis den blir reddet. De er rett og slett redde for tyvene og de konsekvensene som det kan få for dem eller deres familier. Men noen ganger lykkes det likevel å hjelpe en hund hjem igjen.
"Gjennom sosiale medier fikk vi etterlyst eieren til en husky som vi hadde reddet fra lastebilen, og de ble gjenforent. Så det var en god historie," husker hun.
25 stikksår
Men ikke alle er like heldige. For noen av hundene har reisen vært så hard at de ikke overlever, selv om redningshjelpen kjempet hardt.
"Vi hadde en hund som dessverre ikke klarte seg. Først trodde vi at han hadde blitt skutt med et haglegevær. Men vi fant ut at han faktisk hadde blitt stukket med en kniv 25 ganger. På tross av det så stolte han fremdeles på mennesker. Det var jo helt vanvittig at han fremdeles stolte på mennesker og var glad for at se oss etter å ha blitt mishandlet på den måten. Han ble dessverre syk, men han er på et bedre sted nå," forteller hun.
Han var den eneste av hundene som hadde en mikrochip. De scannet den og det viste seg at han sannsynligvis var en politi- eller militærhund som ikke hadde bestått treningen sin.
"Så han hadde bare blitt kastet ut og solgt til hundekjøttindustrien. Vi kontaktet aldri nummeret fordi vi var redde for hva de ville gjøre med han. Det er så underlig å tenke på at det finnes mennesker som kan finne på å torturere hunder," sier Astrid med et trist blikk.

Forandring fryder
I Yulin avholdes det hvert eneste år en stor hunde- og kattekjøttfestival der tusener av dyr blir slaktet i løpet av få dager. Her ville dyrene som Astrid reddet også endt opp hvis de ikke hadde blitt reddet.
Men det skjer fremskritt i Kina, og i størstedelen av landet spiser de ikke hunder og katter mer.
"Det her foregår i de mindre byene. En liten by i Kina har kanskje 50.000 innbyggere. Men i en storby som Guangdong, hvor jeg bor med 18 millioner innbyggere, har myndighetene rett og slett forbudt det. Restaurantene har til og med fått forbud mot å selge hundekjøtt. Det har skjedd på bare 7 år," forteller Astrid.
Så det er god grunn til å tro at det blir annerledes i fremtiden. Når 400 mennesker med lynets hastighet kan rykke ut og foreta en redningsaksjon, så er det mange gode krefter å bygge videre på. Astrid er også optimistisk.
"Når du snakker med den unge generasjonen så er det også dem som er engasjert i å redde disse hundene. Det kinesiske folk er nødt til å se kjæledyrene som en del av deres familie. Det har blitt bedre, men det er en lang vei ennå," sier hun.
Hjemme venter hennes egen hund Zorro og en masse pleiehunder som skal hjelpes. Selv om det stadig er mye å gjøre for hundene i Kina, har verden nå blitt et bedre sted for de hundene som Astrid og de andre dyrevennene lyktes å redde.

Zorro
Astrid har selv adoptert en hund, Zorro, som hun var med å redde fra slaktedøden i Yulin. Da var han 9 år.
"Da vi overtok han hadde han vært lenge i et bur. Han er en liten sort hund som ble reddet fra et slaktehus i Yulin. Så jeg vet at han har vært svært nære å bli slaktet, og det er godt å vite at jeg har gjort en forskjell for han.
Da jeg møtte han første gang hadde han en stor tumor og ståltråd viklet rundt halsen som hadde skjært ham så dypt at han blødde. Det var ingen som hadde forsøkt å gjøre noe med det, men jeg fikk ham til en dyrlege i byen hvor han omsider ble behandlet for sine skader.
De første dagene hos meg ville han slettes ikke komme ut av buret sitt. Jeg kunne godt ta på ham og kose han, men han ville ikke komme ut av buret. Det tok en uke før han første gang turte å bevege seg ut i friheten. Da vi så begynte å gå turer med han, la han seg ned med det første vi forlot huset. Men i dag har han vendt tilbake til livet, og vi kan gå med ham i flere timer.
Han har brukket beina flere ganger, og de har ikke blitt satt ordentlig sammen. Så i dag går han litt annerledes enn andre hunder. Men han har det godt - og han er glad!"
Matilde Røed
Matilde Røed er ansvarlig for å drifte Anima’s sosiale medier, og svare på henvendelser fra publikum.
Del artikkel