Å legge ned norske pelsfarmer er ikke nok for å stoppe dyremishandlingen i pelsindustrien. Pelsen i norske butikker kommer ofte fra andre land med grusom mishandling av pelsdyr. Skriv derfor under for et importforbud!

Skriv under for importforbud mot pels!

Grusomme lidelser avdekket på en av de største minkfarmene i verden

Anima International har avslørt levekårene til dyr på polske pelsdyrfarmer i årevis. Responsen fra den polske pelsindustrien er som et ekko fra den norske pelsindustrien. De påstår at funn om dyremishandling ikke er representativt for industrien og at dette kun gjelder noen få "råtne epler". 

Som svar på disse påstandene har Animas avdeling i Polen besluttet å vise virkeligheten av industriell pelsdyroppdrett i Polen. Vi presenterer nå resultatene av dokumentasjonsarbeidet gjort på den, sannsynligvis, største minkfarmen i verden. 

Opptakene kommer fra den største minkfarmen i Polen, eid av de to brødrene Wojciech Wójcik og Szczepan Wójcik, presidentene for den polske pelsindustrien. Den enorme farmen er registeret som 33 gårder. Dette er selvfølgelig en kunstig inndeling fordi det i realiteten er ett anlegg som ligger i samme område, omgitt av ett felles gjerde.

I følge aktivisten fra Anima Polen er det omtrent en halv million dyr der. Det er derfor ikke bare den største minkfarmen i Polen, men mest sannsynlig den største pelsdyrfarmen i verden.

Erfaringer med å arbeide på en minkfarm

Mens organisasjonen lette etter stillingsannonser på polske minkfarmer, innså de raskt at det er svært få av dem på polske jobbportaler. Men flere jobbtilbud ble lagt ut på nettsteder til ukrainske arbeidsbyråer. Takket være aktivister fra den ukrainske grenen av Anima International fikk de kontaktet Yevhen, en ung aktivist tilknyttet dyrerettighetsbevegelsen, som gikk med på å ta en jobb på minkfarmen.

Yevhen kom til Polen i begynnelsen av juni i år, og etter å ha gjennomgått en to ukers karantene på grunn av Covid-19-pandemien, begynte han å jobbe på den enorme farmen i Góreczk i Polen. Arbeidere fra Ukraina bodde i en bygning på farmen, og bonden trakk kostnadene for overnatting fra de allerede lave lønningene. Fra lønnen deres trakk også bonden kostnadene for "skader" som skjedde på grunn av daglige oppgaver.

Til tross for mangel på erfaring med dyr, fikk ikke Yevhen opplæring. Han fikk et par hansker og litt grunnleggende informasjon om sitt daglige arbeid. Han lærte ikke noe fra sine overordnede om dyrevelferd, hvordan de skulle ta seg av syke og alvorlig skadde dyr, brannsikkerhetsbestemmelser eller andre forskrifter knyttet til trygt og hygienisk arbeid.

En stor andel av arbeiderne, som Yevhen, kommer fra Ukraina. De jobbet syv dager i uken, over 300 timer per måned. I følge Yevhen jobber det ikke mer enn 50 personer på farmen, noe som betyr at med en tetthet på rundt 500 000 dyr tar én arbeider seg av 10 000 minker. Med antall plikter på gården er det absolutt ingen tid for dyrevelferd, som riktig håndtering av syke og skadde dyr eller rask fjerning av døde dyr fra bur. Dette bekreftes av opptakene som ble samlet inn i løpet av de to månedene Yevhen jobbet på farmen.

Livene til arbeiderne på gården var heller ikke enkelt. Mange av arbeiderene bor i ett og samme rom, det var en allestedsnærværende lukt av hundretusenvis av dyr overfylt på et lite område, de var plaget av fluer og konstant støy - spesielt om natten. Mink er rovdyr som er veldig aktive om natten, og deres skrik gjorde det umulig for arbeiderne å sove fredelig etter et hardt skift, som vanligvis varte tolv timer. Mer enn en gang klaget Yevhen på kvalme og hodepine forårsaket av stanken fra den enorme farmen.

Dokumenterte alvorlige dyrevelferdsproblemer 

Blant de vanligste velferdsproblemene som ble dokumentert på farmen, var dype sår fra bitt som dyrene påførte hverandre mens de var under konstant stress. En mink er et vilt dyr, som lever et ensomt liv i naturen. Når de er tvunget til å dele små bur med andre dyr, begynner de raskt å kjempe seg imellom. Fôret som ble lagt igjen i den øvre delen av burene, falt ofte på pelsen, og oppmuntret andre til å bite restene direkte fra dyrenes kropper. I Yevhens opptak ser vi mange dyr med dype, åpne sår i hode- og nakkeområdet. Ofte angrep dyrene tilsynelatende uten grunn. Tilretteleggingen av tilstøtende bur gjorde det til og med mulig for dyr som ble skilt å angripe hverandre, noe som vanligvis var tilfellet når en minks lem eller hale hang innen rekkevidde for en annen mink gjennom nettingburene.

Mange tilfeller av aggresjon blant minkene har ført til kannibalisme. Yevhen har dokumentert en rekke tilfeller hvor mink har spist nesten utelukkende mink den deler bur med. Kannibalisme og aggresjon er så vanlig på pelsfarmer at bøndene selv ofte omtaler sommerperioden som 'kannibalismetiden'. Den slutter tidlig på høsten når dyrene er blitt fetet opp og blir latere, og dermed er det mindre sannsynlig at de angriper hverandre. Dette er det ikke mulig å stoppe, da denne oppførselen er et direkte resultat av et avlssystem som strider mot minkens naturlige atferden.

I tillegg til bitende sår og selvpåførte skader, dokumenterte den ansatte også mange øyeinfeksjoner, så vel som forgiftede, krampaktige, lammede og apatiske dyr. Ingen av arbeiderne Yevhen jobbet med utsatte dyrene for mishandling i hans nærvær. Av og til ble dyrene kastet i burene, for eksempel under vaksinasjoner, og når de unge ble separert fra mødrene, som et direkte resultat av tidspress grunnet det industrielle avlssystemet. Minkene som ble trukket ut av burene, ville forsvare seg ved å bite arbeiderne, og de spesielle hanskene som ble brukt av arbeiderne, ble raskt utslitte og sluttet å beskytte mot bitt etter bare noen få dager. Ofte var den eneste måten å unngå å bli bitt å kaste dyret kraftig inn i buret.

"Sykehuset"

De mest skadde og syke dyrene ble sendt til et såkalt 'sykehus'. Denne avdelingen var ikke annerledes enn resten av gården. De svakeste dyrene som ikke kunne takle de sterkere, havnet der. Dessverre kunne de fortsatt ikke regne med å få behandling og omsorg. Arbeidere som ble sendt på turnus for å jobbe på 'sykehuset', behandlet ganske kjapt de dype sårene med fôrkritt, som i praksis bare forlenget dyrenes smerte. Yevhen observerte aldri at det var noen med veterinærerfaring på farmen. Da dyrene ikke lenger hadde krefter til å ta i seg mat alene, ble de gasset. Den samme skjebnen skjedde også med mødre som fødte for små kull (mindre enn 5 valper).

Rømlinger – en smittevernrisiko

Arbeidet på farmen inkluderte også å fange minkene som rømte fra burene. Innimellom, ofte ved hjelp av hunder trent til formålet, jaget de minkene som gjemte seg på gårdens lokaler – i gravhuller, under paller og i gresset mellom avdelinger. Minkene slapp unna, men kom ofte tilbake for mat og reagerte på lyden av materen – et kjøretøy som distribuerte maten to ganger om dagen i paviljongene. I mange land er mink oppført som en fremmed art. Flukten til disse dyrene er ansvarlig for enorme tap i lokale økosystemer, så siden juli 2018 har minkfarmene i Polen blitt påbudt å ha et dobbelt gjerde. Fortsatt har disse kravene blitt ignorert av mange oppdrettere.

På grunn av koronapandemien er problemet med dyr som rømmer spesielt problematisk siden det har blitt bekreftet at minken er det eneste husdyret som kan smittes med viruset, overføre det til andre dyr og til slutt overføre det til mennesker. Slike tilfeller er dokumentert i for eksempel i Nederland, hvor Covid-19 ble bekreftet i 42 av de 128 gårdene i drift. I lys av folkehelserisikoen har nederlandske myndigheter besluttet å forkorte perioden for avviklingen av minkfarm, og den siste vil bli stengt neste mars.

Bonde motarbeider forbud mot pelsavl

Mangelen på profesjonell pleie for dyrene som trenger det mest og mangelen på opplæring for ansatte som tar vare på skadde og syke dyr, viser at velferd for dyrene blir fullstendig forsømt. Bonden er direkte ansvarlig for systemisk grusomhet på Góreczki-farmen.

I løpet av de to månedene han var på farmen, så Yevhen eieren av farmen, Wojciech, bare en gang – han passerte farmen i bilen sin. De møttes ikke personlig. Eieren inngikk ikke bekjentskap til ansatte. Så langt har Wójciks markedsførings- og lobbyvirksomhet vært så effektiv at han klarte å påvirke tilbaketrekningen fra endringen av dyrebeskyttelsesloven og forbudet mot å avle dyr for pels. Utkastet til forbud mot pelsdyroppdrett ble diskutert i 2017, og etter angrepene fra pelsdyrbønder trakk regjeringspartiet (PiS) seg fra det. Det er nå en ny periode i det polske parlamentet, og uoffisielt er det snakk om å gå tilbake til diskusjonen om forbudet.

Regjeringssjefen vil forby pelsdyravl

Kun tre timer etter publiseringen av det sjokkerende opptaket holdt lederen for det polske regjeringspartiet, Prawo i Sprawiedliwość, en pressekonferanse som kunngjorde betydelige endringer i dyrevelferdslovgivningen, inkludert forbud mot pelsdyr. Dette sa Kaczyński på pressekonferansen:

Når det gjelder dyrebeskyttelse trenger Polen en helt ny rettsorden (...) Vi forventer bred støtte her fordi det ikke er et partipolitisk spørsmål.

Hjelp pelsdyrene! Skriv under for importforbud mot pels

Pelsdyrnæringen gir ikke mulighet for å spore pelsen fra farm til butikkhylle. Salg av mink- eller revepels skjer gjennom auksjonshus, hovedsakelig i København, Toronto, Kina og Helsinki. Gitt at Polen er den tredje største pelsprodusenten i verden, kan vi imidlertid anta at mange av pelsklærne som er tilstede i butikkene rundt om i verden kommer fra polske gårder. Derfor trenger vi også et importforbud. 

Skriv under for importforbud mot pels!